Linker

Særemnehjelp

Særemneintervju

av Kristine Berg

Du spiller, skriver, snakker, hva er det du egentlig driver med?
Jeg ser på meg selv først og fremst som en forfatter, noe som er et morsomt yrke, alle kan mene noe om det, og det er lett å komme i kontakt med folk når jeg reiser rundt, det er ikke en ensom jobb som mange tror. Alt jeg driver med er knyttet til tekst, men fordi jeg skriver bøker blir jeg ofte spurt om å jobbe mye annet også, som drama, tv og film. Det er lenge siden jeg har holdt på med musikk på alvor, jeg gir ikke ut noe, jeg komponerer mye, er jeg heldig, får jeg lage musikk til teater og film. Men jeg vil nok si at det er forfatter jeg egentlig er.

Hvordan var din oppvekst og din ungdomstid?
Jeg er født og oppvokst på Ullern, midt imellom rikmannsmiljø, fattigslig arbeidermiljø og kunstnermiljø. Jeg hang med de rike gutta, mine bestevenner hadde foreldre som var rikest i landet, de hadde tilgang på alt, samtidig hadde jeg venner som hadde utedass hjemme. Jeg gikk på Bestum barneskole og Ullern ungdoms- og videregåendeskole, og var nok bestandlig en outsider, kom fra en sær familie hvor alle holdt på med kunst. Vi var ikke rike, men jeg hadde en privilegert oppvekst. Rundt meg var det alltid folk som skapte og overalt lå det bøker slengt, det var en rikdom som fantes i min familie, men ikke i andres. Og den typen rikdom vi hadde i familien var nok en inngangsbillett til mye annet.
          Som ungdom var jeg uromomentet i flokken, jeg var kverulerende og frekk i kjeften, men var nok tøffere i kjeften enn jeg var i praksis. Jeg var som sagt en outsider og prøvde å være litt bohem, gikk med tweedjakke og røyket pipe, jeg diskuterte bøker jeg ikke skjønte, trodde jeg dro damer på det, men det gjorde jeg ikke.
         Jeg var ikke god på skolen, god i noen fag som norsk (hvis du trekker fra gammelnorsk og nynorsk), kristendom og samfunnsfag. Jeg begynte tidlig å skrive i aviser, jeg fotograferte, tegnet, var redaktør i skoleavisen, men jeg sto også slalåm, spilte golf og seilte, som en gjennomsnittlig sossete vestkantgutt.

Hvorfor driver du med det du driver med, hvordan kom det i gang?
Jeg har alltid vært glad i å lese og begynte tidlig å samle på bøker. Jeg likte å ha dem, eie dem, jeg plasserte dem i alfabetisk rekkefølge i bokhyllen og begynte å drømme om å få se bøker med mitt eget navn på. I seksten- syttenårs alderen skrev jeg mye, mange ting jeg tenkte kunne bli begynnelsen på "den store boken", etter hvert begynte jeg å skrive i aviser og ukeblader, jobbet en stund som frilands journalist, fotograferte mye, en periode sto det faktisk mellom skriving og fotografering.
            Så ble jeg musiker, og fra jeg var tjue til jeg ble tredve, turnerte jeg for det meste rundt med forskjellige band. Begynte ikke å skrive for alvor før en venn av meg, Sverre Knudsen, plutselig gav ut en roman, og jeg tenkte at "hvis han kan, så kan jeg òg greie det". Så jeg kan ikke si at jeg har følt noe "kall" til å bli forfatter, har vel endt opp som det mer fordi jeg synes det virket stilig og gøy.

Du driver med mye forskjellig, hva liker du best?
Jeg liker ikke å skrive, jeg synes det er et slit, synes alt jeg skriver bare blir teit. Men det å se den ferdige boken, det ferdige produktet, putte den i hyllen, møte folk som har lest bøkene mine, det er det som gir en bra følelse.
           Nå er det jeg liker best å stå på scenen og opptre, håper på å få jobbe mer på scenen med egne tekster fremover. Og det å stå på scenen henger jo sammen med det å skrive, det at jeg opptrer, gjør at jeg blir en bedre forfatter, og det å skrive, gjør meg bedre til å opptre. Lurer ofte på hvorfor jeg skriver, jeg oppdaget nok litt for sent at jeg trives best på scenen.

Har du noe hovedbudskap, noe du vil formidle igjennom det du gjør?
Jeg skriver aldri med så mye budskap, man skriver for å skjønne seg selv, oppdage ting om seg selv og om verden, litt som å gå i terapi. Hovedbudskapet har vel variert opp gjennom årene, det som går igjen er at jeg ofte skriver historier om det å finne riktig vei, utfordre egen måte å tenke på, prøve å vokse som menneske. Det høres kanskje pompøst ut, men det finnes en mening med livet, og man begriper mer av den hvis man er villig til å prøve. Jeg vi gjøre folk nysgjerrige på at det finnes noe større, leseren skal oppdage alt det mystiske og rare, finne ut at vi er ikke de klokeste her i universet.

Når er det du liker best å skrive?
Jeg liker den første fasen i det å skrive, tenkingen, grublingen, få impulser, alle muligheter ligger åpne. Og jeg liker når jeg har litt dårlig tid, når jeg må levere til i morgen. Det er vel sjeldent jeg virkelig gleder meg over det å skrive, men det å jobbe med skuespillerer, ha prosesser sammen med folk, det er noe jeg setter pris på å gjøre. Men jeg må skrive, for hvis jeg ikke skriver blir jeg guffen å være sammen med.

Hva slags forhold har du til idéer, hvordan får du dem, hvordan bruker du dem?
Alle forfattere får "hvor-kommer-ideene-fra-spørsmålet", jeg tror at "idé" er et ord som alle bruker, men alle har forskjellige oppfatninger om hva en idé er. Ingenting er en god eller dårlig idé, det handler om å følge en retning eller et spor, begi seg ut på en tur man ikke vet hvor ender, det handler mer om magefølelse og intuisjon, enn det handler om idéer.
            Norsklærerne på skolen er alt for opptatt av idéer, disposisjon og budskap. Jeg kjenner ingen forfattere som er opptatt av det. Først når man har skrevet 50-60 sider, er det viktig å sortere, forstå strukturer og komposisjon. De strukturene jeg er opptatt av, har jeg aldri hørt en norsklærer snakke om. Skriving på skolen blir bare alt for alvorlig, jeg møter stadig voksne som ikke greier å leke seg med språket idet hele tatt.

Er karakterene i bøkene dine, ofte deg selv?
Jeg tror jeg er mange av personene i bøkene mine, jeg har nok noen av hovedtrekkene til flere av karakterene. I Aldo Monrad-bøkene tar jeg ut mine verste sider, og er jeg like mye faren, som jeg er Aldo, og jeg er nok også Onkel Affe. Det er enklere å skrive når man er dønn ærlig. Men å være ærlig, er også farlig, for jeg viser meg på det mest sårbar. Hovedpersonene i de første bøkene mine var nok litt for tøffe, har funnet ut at det er bedre å være ærlig.

Er karakterene personer du har sett eller kjenner?
Jeg må vite hvordan karakteren snakker og ser ut, så jeg plukker fra folk jeg kjenner og slår sammen trekk fra ulike personer. Det finnes jo åtte arketyper som alltid går igjen, og jeg bruker en 3-4 av dem. Mange av hovedpersonene i bøkene mine har nesten samme psykologi, foruten om èn gang da jeg hadde en jente som hovedperson, noe som var veldig vanskelig, for jeg måtte skrive fra en jentes perspektiv, se på gutter og menn på en helt annen måte, og jeg måtte også beskrive jenta uten å se på henne fra en manns ståsted.  

Hvem er det du skriver for, er det en spesiell målgruppe?
Bøkene mine er for alle, men jeg er bevisst, når jeg skriver en ungdomsbok, skriver jeg for ungdom, og prøver å tenke tilbake på hva jeg selv som 14-16 åring likte å lese. Når jeg skriver for voksne, ser jeg for meg leseren, tenker ofte på en spesiell leser, ofte kvinner, en jeg kjenner mer eller mindre. Det er en leser der hele tiden, noe som er veldig viktig, jeg skriver jo for å bli lest.

Hva særpreger din måte å skrive på?
Jeg skriver veldig muntlig, jeg bryter mange regler, er veldig direkte, preget av "stream of counsiessnes", altså bevissthetsstrøm, det å bare skrive, skrive mer og kommer tilbake på sporet igjen. Og er nok også god på å fylle mange sider uten at det skjer noe som helst. Jeg skriver veldig lite flott og elegant, skriver muntlig og direkte, skjevt, rart og galt. Mange sliter for at det skal være flotte formuleringer, jeg sier: slurv, skriv fort, det er ikke alltid som norsklæreren sier, skriv mye, men vær god til å pælme, og disponere, det gjør man etter på. 

13 desember 05

Noen flere intervjuer med Arne Berggren:

Radiointervjuer om inspirasjon, favorittbøker og m.m

Dagbladets forfattersider

Foto av Arne Berggren

Tilbake - Infoside